Framtidsforsker Eirik Newth (Foto: Thor-Wiggo Skille)

– Vi har ingen pedagogikk som passer overens med å få teknologien lagt i hendene, slår Newth fast. Sjøl om han ønsker mer teknologi til skolen, har han gått bort fra forestillingen om en kraftig teknologiinnsprøyting er den eneste veien inn i framtidsskolen. 

Uformell kunnskap

Framtidsforsker Eirik Newth vil heller at den uformelle læringen prioriteres i framtidens skole.

– Den uformelle læringen må tas inn i varmen. Og vi må få på plass en erfaringspedagogikk som tar opp i seg det som skjer utenfor skoleporten, sier han.

Newth trekker inn robotiseringen i det norske forsvaret som eksempel.

– Den ene robottypen forsvaret tar med seg til Afghanistan, styres av en helt ordinær Xbox-kontroller. Man flyter rett og slett på erfaring fra ordinære dataspill, i tjeneste for det norske forsvaret.

Tidtrøytekompetanse

At ”hjernedød kompetanse”, opparbeidet gjennom tidtrøyte foran TV-skjermen er etterspurt av forsvaret, er for Newth bare ett eksempel på at man må drive fram et nytt pedagogisk syn i den norske skolen.

– Det slår meg hvor mye besynderlig kunnskap elever får gjennom kanaler som Discovery channel og gjennom underholdnings-TV. Det ligger eksempelvis stor kunnskapsformidling i pedagogikken man bruker i programmet Mythbusters,

argumenterer Newth og ber de lærerne som ikke vet hvem Jamie og Adam i Mythbusters er gjøre leksa si.

– Om man ikke smeller av 300 kilo dynamitt i skolegården, så kan man i det minste lage en vanlig colabazooka. En mentos i en colaboks. Ikke er det farlig heller. Men det bør gjøres utendørs, humrer Newth.

– Overdreven tro på universiteter

Erik Newth mener universitetene og høgskolene har en overdreven tro på egen betydning for framtidig bosetting i Nord-Norge.

– For å holde på folk, og for å få utflyttere tilbake til distrikts-Norge er utdanningsinstitusjonene bare en av mange drivkrefter. Det holder ikke med en bygningsmasse. Man må ha en større gruppe mennesker som deler verdier og kunnskap. Globalt sett kommer ni av ti patentsøknader fra innovative megaregioner. I Norge er østlandsregionen rundt Oslo og beltet fra Stavanger til Bergen eksempler på dette. Å forandre en høgskole til et universitet er i alle fall ikke nok i seg selv, fastslår Newth.

Undersøkelser viser at 98 prosent av nordlendinger som reiser bort for å ta høyere utdanning, aldri flytter hjem igjen til kyststeder der fiskeindustrien er hovednæringen. Newth tror den videre regionaliseringen bare fortsetter. Men støtteindustri til økt skipstrafikk vil likevel trekke innvandrere også til distriktene.

– Innvandrere vil utgjøre en stadig større del av befolkningen. I nord vil de komme fra Russland og Øst-Europa.

Regionalpolitikk

Tidligere rektor ved universitetet i Tromsø, Tove Bull, er imidlertid av en helt annen oppfatning avhøyere utdannings betydning for Nord-Norges framtid.

– En bosetting i Nord-Norge handler definitivt om utdanning og forskning. Mulighet for høyere utdanning er selve grunnlaget for å opprettholde aktiviteten i vår region. Den erkjennelsen har preget norsk politikk fra 1960-tallet, og er grunnen til at Universitetet i Tromsø ble etablert i 1968 - det viktigste regionalpolitiske vedtaket som har vært gjort i etterkrigstiden.

Hun påpeker at aktivitetene gjennom Universitetet i Tromsø genererer like store inntekter til regionen som eksportnæringene gjør.

– Men like viktig er det at når man har en høyere utdanningsinstitusjon i geografisk nærhet, bidrar dette til at ungdom tar utdanning de ellers ikke ville gjort.

Knoppskyting

Nær 10 000 studenter ved det nylig fusjonerte Universitetet i Tromsø har endret rekrutteringsgrunnlaget for næringslivet i Nord-Norge. Og fører i følge Bull til knoppskyting i både statlig og privat regi.

– Flyttingen av Polarinstituttet til Tromsø ville aldri skjedd uten at universitetet hadde vært her, påpeker Bull.

– Det er et kjempedilemma at sentraliseringen går til Tromsø. Men uten universitetet i Tromsø ville den gått til Oslo, Bergen og Trondheim.

Samisk mottrekk

Den tidligere rektoren ønsker en ennå sterkere satsing på utdanning i nord.

– Jeg ønsker en paraplyorganisasjon som heter Universitetet i Nord-Norge og som favner om høgskolene i hele regionen. En utfordring er at globaliseringen fører til homogenitet innen utdanningsinstitusjonene. Men de som har en alternativ misjon, og som er klart forankret i regionen, unngår at universitetene ender helt like. Samisk høgskole vil for eksempel kunne bevare et annet perspektiv enn det som fanges inn av de globale utviklingstrekkene, sier hun.