(Last ned pdf av Utdanning 02/10 her)
Jeg er enig med forfatteren i at måten kinesiske myndigheter behandlet Liu Xiaobo-saken bør kritiseres, og Kina har en lang vei å gå i sin politiske utvikling mot et modent demokratisk system. Men samtidig reagerer jeg på måten forfatteren beskriver demokrati på, og hans beskrivelse av den politiske utviklingen i dagens Kina.
Det er mange ting som kan kritiseres i det politiske systemet i Kina. Men sett i en historisk sammenheng, eller når vi sammenligner dagens kinesiske samfunn med det for ti eller tjue år siden, vil jeg si at kineserne er mer fri til å uttrykke sine meninger i det offentlig rom. Det viser seg bl.a. i det akademiske miljø og media. Eksempler på det er at akademia og medias beskrivelser av historiske hendelser (f.e. studentoppgjøret i 1989) og ytelser om kinesisk lederskap er nå mye mer nyansert. Da vil jeg gjerne spørre, ifra hvems ståsted snakker forfatteren om demokratiet (og demokratisk utvikling) i Kina? Hvordan kan man dømme om en politisk utvikling er i en demokratisk retning (positiv) eller ikke? I hans kritikk fremstår demokratiet som noe universalt og absolutt: det er nemlig kun ett demokrati, det vestlige demokratiet. Ved bruk av den vestlige modell som standard kan man skille ut hvilke politiske systemer som kan kalles demokratiske og hvilke som ikke kan. Ytringsfriheten fra et vestlig ståsted, i denne sammenhengen er et konkret eksempel på hvordan det vestlige blir konstruert og anvendt som det universale.
Jeg mener at når man snakker om demokratiet, bør man ikke isolere diskusjonen fra den historiske og kulturelle kontekst. Utviklingen i Afghanistan er et godt eksempel på at den vestlige demokratiske modellen ikke kan kopieres til de andre deler av verden i løpet av kun kort tid.
Måten å kontrastere fastlandet Kina med Taiwan som "svart og hvitt" virker også vilkårlig. Jeg vet ikke hvor godt forfatteren kjenner fastlands Kina og Taiwan, samfunnsmessig og politisk. Jeg vil tro at årsaken til at man ofte har en tendens til å danne et "svart og hvitt" bilde, har å gjøre med hvordan det kinesiske blir presentert i vestlige media. Kina er jo veldig stort, og det skjer veldig mye hver dag. Men hvilke saker plukkes ut av vestlige media? Hvilken versjon historien lages og presenteres (f.e. om saker som "opptøyene" i Tibet)? Fins det flere versjoner? Hva er sannhet, og sannheten for hvem? Jeg ber forfatteren å ta med disse spørsmål i sin kritikk. Til slutt vil jeg minne om det fins kun ett Kina – selv om det er flere politiske systemer.
(Skrevet av Zhao Yan)
