Allerede for 60 år siden virket den fantasifulle Rebekka Selte som overlærer på Bjølsen skole i Oslo.Hun satte i gang sjakk, ballett og musikk -grupper Skolen hadde plass til ca 800 elever, men da fredsbarna fra 1946 kom til, ble det 1600 elever i 1953. Det ble over tredve i hver klasse, og småklassene hadde tre timer i delt klasserom. De barna det ikke var pulter til, satt på reposet ved kateteret. Det var 12 førsteklasser, og hver mandag kveld samlet Rebekka Selte alle lærerne, gamle og nye, for å gjennomgå småskolepedagogikk. Veiledning om kvelden ble sett på som en absolutt nødvendighet, og alle ble inspirert

—Lærerinnene på skolen var av ypperste slag, og de satte spor etter seg som varer helt til i dag: Tove Pihl, Ada Brennsund Wiik, Kirsten Mørch Madsen, fru Aslesen, frk. Spjeldnes, Signy Hansson, Kari Lie for å nevne noen. Det ble lagt et grunnlag for lærergjerningen som var grunnsolid.

Utviklingen i skolen siden har derimot ikke gjort lærergjerningen attraktiv som skapende virksomhet—nå er det byråkrati og kortsiktig lønnsomhet som teller.

Etter 12 år ble undervisningsgleden kvalt, jeg gikk over på Steinerskolen, senere Nic Waals Institutt og til slutt som høyskolelektor på Østfold Vernepleierhøyskole. Det ble nybrottsarbeid, og gleden kom tilbake

Etter at jeg gikk av for aldersgrensen for 10 år siden, har jeg hatt seminarer om veiledning, og jeg vet ingen bedre måte å lære et fag på. Det forutsetter imidlertid systematisk skolering av veiledere.  Lykke til!